Pengene dine dør i statens hender.

I går gikk vi igjennom hva penger er, et betalingmiddel, en felles vare som er ettertraktet for å bytte mot alle andre varer. I dag skal vi se på hvordan stater over hele verden har ødelagt dette fine systemet ved introduksjonen av sentralbanker.

I et fritt marked så depositerer en gull og sølvet sitt i en bank, slik at banken skal ta vare på pengene. Kundene (de som sitter pengene i banken) får ta et kvittering, som vi idag ofte kaller seddel. Folk sluttet å ta inn og ut penger (gull) fra bankene, og brukte nesten utelukkende seddler (og senere bankkort) for å handle.

Banker har hatt to funksjoner; ta vare på kundens gull(penger) og ta vare på pengene og låne dem ut til lånetakere. Når du sitter penger i banken kan du velge mellom to type kontoer - brukskonto og en låns/rente konto. Banken låner penger av deg i en periode (1, 2, 5 , 10 år) imot at du får renter på pengene dine. Når pengene dine er lånt ut, kan du ikke bruke dem, de er tross alt lånt ut.

Når staten kom inn i bankvesenet begynte de å ødelegge dette systemet. La oss si at bankX hadde 100 kg gull i velvet, og dermed har gitt ut 100 kg kvitteringer (sedler). Det sentralbankene da muliggjorde var at bankene kunne lage flere sedler enn det som faktisk var penger (gull) i banken.

Du sitter inn 10 gram gull i banken og du får er kvittering (seddel). Banken lager da samtidig enda en seddel tilsvarende 10 gram og låner den ut til en annen. Når du og lånetakeren kommer tilbake til banken, hvem har rett på de 10 grammene med gull? Dere har da begge en kvittering som sier at dere eier de samme 10 gram grull, dette er svindel fra bankens side. De har laget falske penger.

En økning av pengene i omløp kalles inflasjon. Det er å skape penger som ikke eksiserer. I Norge er det ikke ikke 100 % inflasjon som i eksempelet ovenfor, men sentralbanken er ikke mer slu enn at den har satt et mål på at inflasjonen i Norge skal være 2.5 %. For hvert år så øker pengenmengeden med 2.5 %. Pengene dine mister verdi. Pengene du sparer blir mindre hvert for hver dag som går.

Når de nye pengene blir laget, så er det førstemann som bruker de nye pengene som har nytte av dem. For hver dag en venter med å bruke pengene blir de mindre verdt (med forbehold at produksjonen av varer ikke øker mer enn inflasjonen).

I morgen skal vi se på hvordan dette systemet sentralbanker og stater har satt i gang fører til alle finanskrisene, en skjeiv fordeling av ressursene, ønødvendig produksjon av varer som ikke burde blitt laget. Hvordan statet oppfordrer til hensynsløs sløsing med ressursene vi som mennesker har produsert.

Hva er penger?

Gjennom tidene har flere varer blitt brukt som penger, salt, pepper, kuer, gull og sølv, etc. Hvordan startet en egentlig med penger?

De samfunnene som ikke bruker penger, foretar det som kalles naturalhandel. I naturalhandelen er det ingen felles vare alle bruker. Den berømte historien er bonden som har vondt i en tann. Bonden produserer melk og han går til en tannlege for å fiske tannen. Tannlegen har ikke lyst på melk, han vil ha egg. Bonden går så til eggforhandleren for å kjøpe egg med melken sin, men eggselgeren vil ikke ha melk, han vil ha brød. Bonen går så til bakeren, men bakeren vil ikke ha melk han heller, han vil ha hvete. Dette kaller vi det doble samtreffet av ønsker (the double coincidence of wants). 

Å selge og kjøpe ting i et marked uten penger er svært tungvindt og samfunnet blir ikke særlig kompleks. Når handel er vanskelig produserer en heller varene en trenger selv. Bare se på bondesamfunnene som har stått til alle tider, de bedrev stort sett med naturalhandel. 

Et annet problem naturalhandel bringer med seg er problemet ved spesialisering. En tannlege vil ha problemer med å få tak i de varene han trenger eller ønsker. For at tannlegen skal få brød, så må han finner en baker som har vondt i en tann, en bonde med vonde tenner som har melk, osv. 

Spotant på markedet, uten at noen bestemte det, så begynte folk å bytte noen varer spesielt mye med hverandre. Jeg tar for meg gull siden det som vare fungerer svært godt som pengeenhet (se nedenfor). 

Bonden er på markedet for å selge melk. Han ser naboen selge 2 brød for 1 gram gull. Han vet da at naboen anser brødet sitt verdt mindre enn 1 gram gull. Melkebonden selger da brødet sitt for en mengde gull for å kjøpe brød av naboen (som ikke ville ha melk). En tredjepart ser disse to bøndene bytte gull mot varer og flere tar det i bruk. Menneskene på markedet begynner å bytte produktene sine (melk, brød, etc. ) mot gull, dette utvikler seg i større skala. Desto flere som bruker gull som penger, desto enklere er det å bruke gull som penger (alle vil ha gull). Alle vil ha gull, for de vet at med gull så kan de kjøpe det de har lyst på. Alle prøver dermed å selge varene sine for gull, slik at de enklest mulig kan kjøpe det de vil. 

Hvorfor er gull en god pengeenhet? 

For å se hvorfor gull er gangbart skal vi se på hva som er praktisk som penger. 

• Holdbart (ikke fysisk ødelegges over tid)
• Kan deles i mindre biter 
• Det er en sjelden vare 

Grunnen til at gull er en god pengeenhet er at gull er holdbart, det går nesten ikke i stykker, det varer lenge. Gull kan smeltes og deles i mange små biter, til og med til støv. Du kan enkelt dele 1 kg gull til mange små enheter. En ku fungerer dårlig som penger, den er ikke særlig holdbar og kan ikke deles så lett. Varen må være sjelden. En kan bruke småstein som penger, men siden småstein er veldig lett å få tak i betyr det at alle må ha veldig mye småstein med seg for å kjøpe noe, det er svært upraktisk. Det er veldig vanskelig å øke mengden gull i omløp. Det er en grunn til at en alltid har prøvd å lage gull i laboratorier. 

Er gull praktisk?

I dag koster 1 gram gull 250 kr. Vi kan ta den lette varianten først; kontanter. Å bruke gull som kontanter som du ser, krever svært lite. En gullmynt på 1 gram tilsvarer 250 kr, en trenger altså ikke mye gull for å foreta seg handel, det er ikke mye å drasse på i lommeboken. Gullstøv er kanskje litt verre å ta med seg. Hva om du skal kjøpe en cola til 25 kr (0,1 gram)? 0.1 gram er svært lite, og da er det gjerne gunstig å bruke et annet metall; sølv. Sølv har en pris på 3.62 kr pr. gram. Det er altså mye letter å betale små beløper med sølvmynter, og bruke gull til litt større kjøp.

Ja, men hva med bankkort? Du har 10 gram gull, du går til banken og setter pengene i banken. Banken du har da en konto hos banken og dersom banken gir deg et debetkort. Når du er å handler i butikken trekker banken Xsum fra kontoen din og overfører den til en annen. Bankkort og gull går hånd i hånd. Det er var akkurat dette som skjedde tidligere (da det faktisk var gull i banken) når en brukte en sjekk. 

Hva med sedler? Når du putter pengene dine i banken får du en kvittering. Der står det "Denne lappen kan innløses i 10 gram gull". Dette var de første sedlene. Folk startet å bytte kvitteringer (sedler) istedenfor å gå rundt med gull og sølvmynter. 

Med denne basisen skal vi i morgen se hvordan staten ødelagt dette systemet og svindler deg som bankkunde hver eneste dag. 

Grunnsteinen i liberalistisk moralfilosofi

Å være liberalist kan syntes å være ganske enkelt. Ihvertfall når det kommer til moralske spørsmål. Den liberalistiske etikkplattformen kan formuleres slik: Ingen har rett til å true eller påføre noen andre skade på deres person, eller deres eiendom, foruten om i selvforsvar.

Jeg har vansker å tro at det er noen mennesker (kanskje med unntaket av psykopater etc.) som motsier seg denne moralske loven. På godt norsk kalles den for non-aggresjons prinsippet, eller NAP.

Enten så er det umoralsk riktig å påføre andre skade uten provokasjon, eller så er det ikke.  La oss liste noen eksempler hvor non-aggresjons prinsippet kan svare på om handlingen er moralsk riktig eller ei.

• Jonas stjeler bananen til Ingrid. Dersom Ingrid eier bananen, så har ikke Jonas lov til å ta den fra henne. Umoralsk.
• Dersom Ingrid tar tilbake bananen fra Jonas (som hun eier, men ikke har i besittelse), så er det moralsk riktig.
• Turid slår Ingrid uten provokasjon. Umoralsk.
• Ingrid som eier en banan, selger den til Henriette. Jonas krever å få 1/4 av bananen. Jonas eier ikke bananen, så han kan ikke kreve 1/4 av salget. Umoralsk.
• Ingrid selger mange bananer og ansetter Henriette til å hjelpe henne til å selge. Jonas krever at Ingrid betaler Jonas 1/6 av summen, og at Henriette betaler 1/3 av resten som er igjen. Umoralsk.
• 20 mennesker velger Jonas ut til sjef i nabolaget. Jonas krever at alle betaler han 1 kr pr cm^2 de har på eiendommen sin. Ingrid som ikke stemte på Jonas velger å ikke betale. Jonas kan ikke kreve at Ingrid betaler ham. Umoralsk.

Noen av disse eksemplene utvilsomt kjent for mange. Dersom du ikke eier noe har du ingen rett til å bestemme over, eller ta det. Jonas er umoralsk i alle sine handlinger, til tross for at 20 personer valgte ham ut.

Non-aggresjons prinsippet kommer kanskje best til uttrykk ved at det er totalt inkompatibel med demokrati, eller noen som helst former for stat. Dersom NAP ikke er gyldig så vil det si at alle kan stjele og myrde hverandre, men siden det ville ført til totalt kaos og menneskeheten fort ville utslettet seg selv, må prinsippet være gyldig. Dersom prinsippet er gyldig, så er ingen stat gyldig. Det er ingenting imellom. Selv om en, frem, hundre, en million, eller hundre millioner blir enige om å true med vold, bruke vold, stjele, eller ødelegge eiendommen til andre, så er det fremdeles ikke riktig.

Staten har ikke legitimitet. Den plyndrer befolkningen og truer hver innbygger med kidnapping dersom den ikke følger lovene den sitter. All form for skatt er umoralsk. All form for uprovosert vold er umoralsk. Staten er umoralsk. 

La oss privatisere rettsvesenet!

Den siste uken har du kunne lest hvordan en kan privatisere veiene, skolen, og politiet. Alle sektorene følger egentlig samme prinsipp, det er ikke noe magisk ved noen av dem som gjør at staten må være den som tilbyr tjenesten. Rettsvesenet er ikke noe annerledes, men det er kanskje det mest spennende!

For å illustrere hvordan et privat rettsvesen ville fungert skal vi gå igjennom et lite scenario.

Du kommer hjem en dag og ser at tv-en din mangler, du antar at noen har stjålet den. Det første du foretar deg er å ringe sikkerhetsselskapet som du abonnerer på (det var tross alt deres oppgave å beskytte om tingene). Du forteller dem at du mistenker naboen din for å ha stjålet tv-en din, de bestemmer seg for å sjekke det ut.

Betjentene kommer på døren til naboen din, der møter de 2 andre sikkerhetsvakter fra naboens selskap. Begge parter innser det at å sloss over tv-en (som de enda ikke vet hvem som er eieren av) er dyrt, så de bestemmer seg for å gå til en privat dommer.

Du er svært rik, så du håper på at din dommer vil dømme til din fordel. På mandag møter du opp i retten til PrivatDommer A. Du og naboen din ligger frem bevis for hvem som eier tv-en din, men naboen din blir dømt. Urettferdig! Roper naboen, han forlanger av å bli hørt av sin egen dommer (han har i effekt anket dommen). Dagen etterpå stiller dere begge opp i salen til PrivatDommer B. Til tross for at PrivatDommer B har et rykte på seg for å være svært rettferdig og ærlig, frikjenner han overraskende nok naboen. Nå har dere to dommer som motsier hverandre. Sikkerhetsselskapene kan ikke fengsle noen dersom det er dommer ikke er endelig. Dersom selskapene har vært i kontakt før så har de en fast dommer de to imellom seg har blitt enig å møte dersom deres klienter ikke er fornøyd med sine egne dommere. Dere har nå i effekt anket dommen to ganger, og er kommet til den siste instans, PrivatDommer C. Denne dommeren får det siste ordet, og dommen blir gyldig. Dersom naboen din frikjennes står du og sikkerhetsselskapet ditt ansvarlig for all skade og tid dere i effekt har stjålet fra han.

Dette scenarioet er kanskje det vanskeligste å forestille seg. Dette er fordi at partene (du og naboen) ikke hadde noen avtale fra før om hvem som skulle dømme dere. I virkeligheten ville nok dette vært avgjort i de fleste tilfeller. Som en del av alle kontrakter vil det være et felt om hvilken private dommer som skal dømme dere dersom det oppstår en konflikt. Dette kan være på arbeidsplassen, mobilregningen, veien, skolen, politiet, brannvesenet, forsikringen du abonnerer på.

Det finnes allerede private dommere, og de operer i sektorer du kanskje ikke skulle tro. Forsikringselskapene gjør allerede dette, eksempelvis ved bilulykker.Siden det ikke er noen verdens stat (enda) så har markedet allerede ryddet vei for å løse internasjonal konflikt konflikt. Det er tross alt anarki mellom hvert land i verden. Over 90 prosent av alle internasjonale avtaler har i dag en seksjon om private dommere (Leeson, 2014, s. 167). Dette er rike og mektige selskaper som har disse kontraktene, over 60% av rettsakene i 2001 hadde summer mellom 1 million og 1 milliard dollar. De mest populære (private) internasjonale domstolene finner vi idag i London og Stockholm.

La oss privatisere politiet!

Det er nesten blitt en løpende vits at en heller burde ringe et pizza-bud enn politiet dersom en blir overfalt, det er en trist sannhet.

I 2013 kostet det en voksen i Norge 34.000 kr for å drive politi og domstolene. Det er et ganske dyrt abonnement for en tjeneste som har en oppklaringstid på 119 dager. Dette gjelder derimot bare de

37% av sakene politiet faktisk oppklarer.

Politi er egentlig ikke noe spesielt annerledes fra andre sektorer, de produserer en vare (sikkerhet) og selger den (til staten). Om de overnevnte tallene faktisk er gode eller ei, er for meg umulig å si. Vi kan sammenligne politiet med seg selv, og da har de faktisk forbedret seg litt de siste 10 årene (oppklaringsprosenten er økt med 1). Kostnaden for hver voksen har derimot steget med 12.000 fra 2006 til 2013.

Et kostyme gir ikke ekstra rettigheter!

Politiet nyter i dag av noen privilegier privatpersoner kan se langt etter. De kan bryte seg inn i hjemmet ditt, ransake deg i person, stoppe bilen din, arrestere deg etter relativt kjønn, kaste deg på glasscelle, osv. Kan du tenke deg hva som hadde skjedd dersom du tok deg inn i naboen hus fordi du hadde en mistanke om noe?

Når politiet har rett i lovbruddet du begikk er historien egentlig ferdig. Dersom du har stjålet tv-en til naboen og politiet bryter seg inn i huset ditt for å hente den, da har de selvsagt all rett til det, dersom du faktisk har tv-en. Men hva om du ikke har den?

Pr. idag er ikke politiet ansvarlig ovenfor dem de trakasserer, i verste fall så blir de suspendert med lønn (betalt ferie!). Det er noen tilfeller politibetjenter er blitt fengslet, med det er heller unntaket. 

"Freedom and liberty allways mean freedom from police interference" 

- Ludwig von Mises 

(Hva er ikke et innlegg uten noen ord fra Mises)?

Politiet allerede utkonkurrert?

Med den tjenesten politiet yter idag, så kan det se ut til at de allerede starter å bli utkonkurrert av sin private brorpart; sikkerhetsvakter. Så godt som alle kjøpesentre og store butikker har sikkerhetsvakter ansatt på heltid. De finner at arbeidet politiet gjør ikke er tilstrekkelig for å verne om sikkerheten til kundene og å forhindre tyveri. En privatisering av politiet vil ikke betyr slutt på lov og orden, det vil bety en effektivisering. I Detroit, en by hvor de lokale myndighetene gikk konkurs, har den private sikkerhetstjenesten ekspandert, og de tilbyr nå en rekke produkter til mirakuløse priser! 

Kostnadsmodeller

Jeg har vanskelig med å komme på noen argumenter på hvorfor en ikke burde privatiserer politiet, så jeg nevner heller noen mulige finansieringsmuligheter. 

• Som en del av forsikringen din, så har forsikringsselskapet leid inn sikkerhetsvakter for å verne om deg og eiendelene dine.
• Borettslag abonnerer på sikkerhetsbetjenter som patruljerer lokalområdet.

Kan du tenke deg utfallet dersom betjenten i ditt lokale nabolag la deg i jern, eller brøt seg inn i huset ditt, uten at du hadde foretatt deg noen kriminelt? Han ville fått sparken på timen!

Et annet aspekt ved sikkerhetstjenesten er at i et fritt samfunn, så er alt eid av det private. Er det ikke litt spissfindig at de fleste overfall finner sted på offentlig eiendom? Private aktører har et initiativ til å ta vare på kundene; det offentlig har ikke. 

Som en del av et hel-privatisert Norge så vil hver kvadratmeter enten være uten eier, eller privat, og dermed også ha sikkerhetsvakter til stedet. Ser en på bybildet en lørdagskveld florerer det med private sikkerhetsagenter på nattklubber og lignende, de ønsker sikkerhet! Utenfor, på den offentlig gjort står politiet klar til å gripe fatt i en hver de kan sitte bak i bilen sin. 

Synes du at du har fått mye igjen for den årlige prislappen på 34.000 kr? Bare ved privatisering kan vi vite om politiet gjør en god jobb i dag (spoiler: tvilsomt). 

Som en morsom avslutting kan du se hva som skjedde i et land hvor de fjernet politiet:

Følg med i morgen, da skal vi privatiserer rettsvesenet! 

Kilder: 
http://www.riksadvokaten.no/filestore/Dokumenter/2014/Politietsstraffesaksbehandling2013-riksadvokatensbemerkninger2.pdf

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2012-2013/prop-1-s-20122013/1.html?id=702215

La oss privatisere skolen!

I går kunne du lese om hvorfor vi burde privatisere veiene, i dag skal vi ta for oss skolen.

Skolen er ikke mye mer annerledes enn en vanlig butikk, fabrikk eller ei vei. Den har penger inn, en produksjon, og penger ut. Forskjellen mellom skolen og en fabrikk er derimot at skolen som oftest er statlig eid. Hva vil det si? Det er ingen mulighet for å kalkulere om en gjør en god jobb.

Etter som Bergen kommune ikke operer med de klareste tallene (hvordan kan de?), så er dette regnestykket medregnet de i barnehagen, men resultatet vil nok likevel være en vekker.

Det brukes 5.885.9000 kr på skole og barnehage i Bergen kommune. Fordelt på 43.989 barn og elever gir dette en stykkpris på 13.380 kr.

Det er altså ikke gratis skole i Norge. Den er faktisk ganske dyr. La oss lage et lite scenario.

Ole er 12 år, han har gått i norsk skole i 7 år, og foreldrene har betalt 93.660 kr for skolegangen opptil nå. Han virker flink til å lese syns de, men prøveresultatene er ikke så veldig gode ellers. De bestemmer seg for å bytte skole. Det som møter dem er en rekke spesialskoler (en med pedagogisk vinkling de ikke ønsker) og flere offentlige skoler. De har ingen valgmulighet. Ole blir nødt til å fortsette i det offentlige.

Hvorfor kan offentlig skole aldri være god?

På samme måte  som samferdselsdepartementet ikke kan vite om 168 dødsfall er bra på veiene, så kan ikke offentlige skoler vite om de gjør det beste for å utdanne elevene sine, hvordan kan de? De kan sammenligne seg med andre offentlige skoler, men det har liten nytte, de alle stammer fra samme tre. De kan sammenligne seg med andre offentlige skoler i utlandet, det er ørlite bedre, men de står ovenfor akkurat de samme problemene; det er umulig å kalkulere i det offentlige!

Å drive offentlig skole er som å drive butikk uten priser. Butikken får hvert år en sum med penger slik at de kan gi ut ting i butikken, kundene kommer å henter varer. På slutten av året sitter butikken igjen uten penger og har ulike stabler med utsolgte varer. Dersom dette er den beste måten å drive forretning på, hvorfor gjør ikke flere bedrifter som den norske skolen?

Når skolen mottar pengene må de bestemme hvor mange lærere en må ha, klasserom, vaktmester, klimabelegg, hvilken type stoler, hvordan en skal sitte i klasserommet, hvor mange elever pr lærer, etc. 

Hvordan skal skolen finne ut hva de trenger? I et fritt marked, hvor skolene kunne operere uavhengig av staten, ville skolene konkurrert med hverandre. På samme måte som at noen foretrekker å gå på Rema 1000 ovenfor Ica, så vil noen foretrekke PrivatSkole-A ovenfor PrivatSkole-B. Når noe er privat så har bedriften(skolen) mulighet til å konkurs, dette gjør de hvis de ikke innfrir ønsket om kvalitet og pris som kundene etterspør. Dersom skolen tilbyr kundene det de ønsker, så vil de ha en profitt. Profitten er en svært viktig pekepinne på om det bedriften gjorde året før var verdt å gjøre eller ei. I norsk skole er det ingen profitt, det er bare tap, et tap på 13.380 pr elev, pr år. Det er nesten ved en tilfeldighet at skolen som institusjon har lært elevene noe.

Det private næringslivet er langt ifra perfekt, det er ingen magisk løsning som svever rundt. Det private markedet har derimot en tendens til å alltid senke priser og øke kvalitet, det samme kan neppe sies om den norske skole.

"Innovators and creative geniuses cannot be reared in schools. They are precisley the men who defy what the schools has tought them. " - Ludwig von Mises 

Moralske grunner mot en offentlig skole

Denne seksjonen vil trolig være mer kontroversiell enn den økonomiske, men er desto ikke mindre viktig. Den norske skole, er for barn, et regelrett slaveri. Det at noe er obligatorisk er mer en ordtåke enn noe annet. Det obligatoriske er det en må, dersom en nekter blir en tvunget. Dersom en fremdeles nekter å følge statens herremakt blir foreldrene fratatt barne sitt. Dersom de å beskytte barnet sitt mot staten blir en kastet i fengsel, barnet blitt satt på barnehjem og derfra tvunget inn i den offentlige skole. Et mer forkastelig system skal en lete lenge etter.

"Continued adherence to a policy of compulsory education is utterly imcopatible with efforts to establish lasting peace" - Ludwig von Mises 

Men, vi har jo demokrati? Ja, demokratiet foreslo at den beste løsningen i verden var at et lite utvalg i Oslo skulle lage en utdanningsplan alle i landet måtte følge. Du SKAL lære det staten vil, du skal bli en flink liten borger som går i 17.mai-tog, med is, kledd i rødt, hvit og blått. Du skal elske din konge og gå til krig i hans navn. 

Som forelder har en muligheten til å ta barnet ut av skolen, men da inviterer du staten hjem til deg, hvor de overprøver at du har lært opp ungen din til en god nasjonalist. 

Dersom du som forelder ikke er fornøyd med det barnet ditt har lært på skolen har du ikke mange valg. De største taperne i den offentlig skole er alle de minoriteter som er en smule annerledes enn status quo. Taperne er alle katolikker, samer, jøder, individualister, kristne mot evolusjon, abortetikk, kommunister, dyrevernere, en hver som har en "lærevanske" og opp til nyere tid; venstrehendte. 

Demokratiet har allerede bestemt at det de overnevnte gruppene tror på, ikke er verdt så mye. Det må skygge unna for det perfekte middelmådige mennesket. 

Hva skal vi privatisere i morgen? Følg med og se! 

La oss privatisere veiene!

Veinettet i Norge ble for alvor utbygget i andre halvdel av 1800-tallet. Aldri hadde nordmenn sett så mange veier før. I hver bygd og by kom det nye mennesker farende. Staten hadde greid det umulige; bygge veier.

I dag er det nesten utenkelig at veier skal bygges av andre enn staten? Hvordan skal private mennesker greie å bygge veier? Hvem skal bygge veiene? Det enkle svaret er; de som bygger de i dag. Veivesenet og Mesta er de største produsentene av veier i Norge, men må det være slik?

I Norge er det til og med et eget departement som har ansvar for veiene, kan du tenke deg hvilken jobb! Den store vei-guruen Ketil Solvik-Olsen (Frp) sørger for at veiene i Norge er trygge og gode. Men hvordan vet vi egentlig om veiene i Norge er gode?

I 2011 et rekord år for norske veier; bare 168 mennesker døde. I resten av Skandinavia var tallene nesten de samme. 168 mennesker er ikke ingen, men er det bra? Går det an å gjøre det bedre, eller er dette det beste en kan få til?

Samferdselsdepartementet har monopol på veier i Norge. Departementet fikk i 2013 delegert 35,7 milliarder kroner for å holde stand på transporten i Norge. Gjør vi et lett regnestykke, med 4 millioner voksne, betaler hver person ca. 9000 kr hvert år i skatt for veiene i landet. Det er bare et "selskap"
som produserer veier i Norge, og de krever 9000 kr for tjenesten.

Som nevnt i artikler tidligere så er tjenester med monopol (enerett på produksjon) den minst effektive måten å produsere en gode på. Veier er en gode som må produseres. Staten har ingen mulighet til å finne ut om veiene de produserer er gode eller ikke, hvordan kan de? De kan se på antall døde, trafikkuhell, kø-tider, etc. Men hvordan kan en byråkrat vite om han skal sprette champagnen eller gråte over tallene?

Profitt og tap 

På det frie markedet er det den produsenten som leverer best kvalitet til lavest mulig pris som vinner og består. Telemarkedet i Norge er et godt eksempel på dette (til tross for at det er heftig regulert). For under 200 kr kan en ringe så mye en ønsker innad i landet hver måned. Telefonen er vel og merke trådløs, men, selv internett som er lagt i kabler dypt under jorden har blitt både billigere og bedre med årene. 

Det tele- og internettselskapene har til felles er at de opererer med profitt og tap. Dersom de ikke gjør en god nok jobb mister de kunder. Når kundene forsvinner, forsvinner også pengene. Selskapet blir dermed kjøpt opp av noen som kan gjøre det bedre. Levestandarden øker. 

Når den norske stat bygger veier har de ingen profitt eller tap. De har kroner som de krever inn fra befolkningen. Vei-kundene har ingenting de skulle sagt. Dersom de ikke er fornøyd med veien de bruker kan de ikke skifte vei-operatør. 

Du kan stemme på et parti som lover å gjøre veiene bedre til lands, du er til og med så heldig at du får lov til å prøve å endre veiene hvert 4. år. Hadde det ikke vært luksus å gjøre det samme med telefontjenesten, matvarer og sko også? 

Betaling på private veier

Vi vet godt hvordan veiene betales for under monopol. Staten tar en del av lønnen din og bygger en vei. Står huset ditt i veien kjøper de huset ditt (enten du vil eller ikke) med dine egne penger og ber deg flytte. 

Det er kanskje umulig å si eksakt hvordan betalingen vil foregå på det åpne markedet, men jeg har noen forslag:

• Abonnement: Privatvei AS eier en god porsjon veier og du abonnerer til en fastpris.
• Strekningsbetaling: Du har en GPS i bilen din som forteller Privatvei AS at du kjører en bestemt strekning på veien deres, du betaler pr. km. 
• Bompenger: Dette alternativet kjenner vi til allerede og det er ikke usannsynlig at det ville forsatt som system under et privat veinettverk.

Med det første er det noen motsetninger en kan se ved dette systemet. For det første så er det ikke alltid klart om det faktisk endrer noe. Strekningen Bergen-Voss er kanskje eid av Privatvei AS, strekningen er vanskelig å bygge flere parallelle veier på, og du har ikke noe alternativ. Det er kanskje sant, men det er en vesentlig større sannsynlighet for at veinettet i sin helhet vil være bedre, og billigere. Kanskje Norske Vegar AS jobber med alternative løsninger som kombinerer vei, tunnel, tog og ferge. 

Bare gjennom et fritt marked kan vi finne ut om veiene virkelig er gode eller ei. Dersom 168 mennesker dør på Privatvei AS sine veier, mens bare 150 dør på Norske Vegar AS sine, så vil kundene bytte operatøren sin, de vil velge de tryggeste veiene. Privatveg og Norske Vegar må konkurrere om å produserer de raskeste, tryggeste og billigste veiene.

Bare ved konkurranse kan vi finne ut om 9000 kr og 168 døde er det beste som finnes, eller om det er et bedre alternativ. 

Spøkelser, politiske rettigheter og andre myter.

Av og til kan det se ut som at verdens statsmenn har sett for mye på Oprah Winfrey. "Du får en rettighet, DU får en rettighet, ALLE får en rettighet!"

Hva er en rettighet? Hva vil det si å faktisk ha rett til noe?

Først skal vi se på det en gjerne kaller positive rettigheter. Ordet positivt må ikke forveksles med noe "godt" eller "bra", det henviser utelukkende til at en ligger til og får noe. Et annet mer passende begrep er politiske privilegium. For å kunne se dette, la oss dedusere hva en rettighet egentlig her.

En rettighet er noe sant, noe så er. Rettigheten kan ikke tas fra noen, den kan krenkes, men en kan ikke stemme eller tenke den vekk. Rettigheten er der. La oss sammenligne dette konseptet med det vi ofte anser som rettigheter.

I Norge har alle barn "rett" på en utdanning. Det er en edel tanke. Men det denne "rettigheten" innebærer er på andre siden en undertrykkelse av dem som skal innfri rettigheten.

Se for deg at du, sammen med naboene dine strander på en øde øy. Dere er nordmenn, så barna som er med har utelukkende samme rettigheter som før. Hvem skal undervise barna og hvem skal betale dem som underviser dem? Dersom ingen er kvalifisert eller har lyst, må nabolaget tvinge en gruppe mennesker til å etablere et undervisningsopplegg.

Men vent litt, hva med rettigheten til denne "øy-læreren"? Har ikke øy-læreren rett til å bestemme over seg selv? Isåfall, hvilken av rettighetene er sa sanne og ekte? Barnets utdanning eller lærerens selvbestemmelse?

Dette absurde eksemplet kunne blitt enda mer absurd desto flere "rettigheter" vi introduserer på øyen. Retten til internett, mat, hus, legetjeneste, p-piller, skolebuss, veiledningssamtale, etc.

Dette er ikke universale rettigheter, det finnes ikke rettigheter i politisk forstand; det finnes bare privilegier. For at disse privilegiene skal innfris må staten ta fra gruppe A(vanlige mennesker) og gi til gruppe B (dem som har fått det politiske privilegiet).


Den eneste sanne rettigheten

Ordnet rettighet har til tross for ord-skyggen beskrevet ovenfor en reel betydning, og det er negative rettigheter, dvs; ikke rettigheten til å få noe fra andre, men rettigheter fra å bli hindret.

Den klareste negative rettigheten, og den eneste sanne rettigheten; eiendomsretten. Person A eier noe og bestemmer selv hvordan gjenstanden skal brukes. Når staten ønsker å ta noe fra A og gi til B må de nødvendigvis krenke eiendomsretten til A. 

Uten eiendomsretten kunne ingen levd, for hvem bestemmer da over tingene vi bruker? Hvis ikke du har lov til å spise eplet i hånden, eller stå på jorden under beina dine, er det da noe igjen i din eksistens?

Politiske privilegium må nødvendigvis gå på bekostning av eiendomsretten. Det finnes ingen rett til skole, utdanning, helsetjeneste, etc. Det finnes bare eiendommer, hus, gjenstander og penger som eies av noen. Forsøker en å ta fra A og gi til B stjeler man. 

En rettighet er ikke noe du kan stemme deg frem til, eller få av dine overmennesker på stortinget. En rettighet, eiendomsretten er medfødt som menneske. Den er universelt sann, og de samfunn som krenker den minst, vil få den største velstanden. Det finnes ikke gratis lunsj, men ved et fritt marked uten krenkelse (og stat) kommer en søren meg nært.

"The truth is that every infringement of the property rights and every restriction of free enterprise impairs the productivity of labor" - Ludwig von Mises

Den usynlige solidaritet

Egoisme er ofte omtalt som den onde dyd, men virkeligheten viser seg å være en annen. Når vi beskriver mennesket så kan vi si at han alltid handler med seg selv i fokus. Handlinger mennesker gjør er for å få det bedre selv, de gjør ting, ikke for andre, men for seg selv. Det høres kanskje skrekkelig ut, men som Adam Smith fant ut, det er slik samfunnet best fungerer.

"It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest." - Adam Smith

Det finnes to måter å bli rik på; stjele og produsere. Jeg ønsker her å fokusere på produksjonssiden. Når bakeren står opp om morgenen og ønsker å kjøpe noe, så må ha først produsere noe. Kan bakeren selge hva han vil? Ja, til en vis grad, men han kan ikke tvinge noen til å kjøpe produktene hans (det er
bare staten som kan).

Den eneste måten bakeren (rettmessig) kan tjene penger på er å lage noe naboen, kunden, meg og deg, har lyst på. Det er kunden som bestemmer hva som skal lages, hva som skal finnes av produkter i samfunnet. Det er få som har hørt om Microsoft Zune, men de fleste eier en iPod. Apple var den flinkeste bakeren, de produserte noe folk hadde lyst på og ble dermed belønnet av det. Det finnes ikke noe som heter onde kapitalister, de er heltene. Uten Steve Jobs, Bill Gates, etc, hadde millioner av mennesker ikke fått de produktene de ønsket. Det er av kapitalistene vi burde bygge statuer, ikke grådige politikere.

Den eneste måten å øke sin egen rikdom på er å hjelpe andre, et fritt marked uten statlig inngrep gjør dette aller best. Markedet og den usynlige hånd sørger for at alles behov innfris på mest mulig effektiv måte. Det er egoismen vi burde ferie, for det er den som er den usynlige solidaritet.

“Peasants left to their own devices could run the economic activity of the nation better than the nation’s best and brightest in positions of authority.” -Anders Chydenius, 1765

Proteksjonisme og andre idiotiske tiltak

Middelalderen var preget av det vi kaller merkantilisme. En doktrine for å øke velstanden i et land. Lite visste politikerne, da som nå, at det er den dårligste måten å forbedre et landområde på. Doktrinen gikk ut på å importere i minst mulig grad og eksportere mest mulig. Det første steget til å se absurditeten i dette er å forestille seg alle verdens land hvor alle produsere, men nekte å kjøpe.

Tollgrensene ble innført for å "beskytte" lokalproduksjon. Baker Hansen hadde i lang tid laget brød, men nå var det nye kjøpemenn i byen, de hadde med seg brød fra det store utland. Hansen, som var blitt gammel og bitter gikk til staten og ba dem sitte en tollgrense, en skatt, på brødene slik at han kunne fortsette å selge de samme brødene han alltid hadde gjort. Hansen ville ikke forbedre produktet sitt, han brukte statens makt til å beskytte seg mot flinkere produsenter. Staten syns selvsagt forslaget var meget lurt, de kunne jo putte mer penger i egen kasse.

Taperne i denne historien er selvsagt alle dem som bodde i byene, kundene, mannen i gaten, meg og deg (og til en vis grad også Hansen). Dersom et brød hos Hansen kostet 20 kr og importørne kunne skaffe det til bare 15 kr (selv med frakt over landeområder), så ble befolkningen snytt for et billigere brød. Muligheten lå åpen for at konsumenten kunne bli rikere (Hvem vil ikke betale mindre for samme brød?). Men takket være staten slipper vi i Norge å få billig brød.

Dette gjelder selvsagt ikke bare brød. Det gjelder alle produkter som krysser landegrensen, med bøker som unntak. Vi er heldig vi som slipper å bli rikere.

"The imposition of a duty on the importation of a commodity burdens the consumers." 
- Ludwig von Mises

Dersom tollgrenser og proteksjonisme var en god ide, burde vi ikke da ha tollgrenser innad i landet også? Stakkars melkeprodusenten i Østfold som må konkurrere med han i Vestfold. For å ikke snakke om sauebonden fra Voss kommune som må konkurrere med han fra Bergen. Det burde vært tollstasjoner mellom hver kommune. Men la oss ikke stoppe der. Tenk på 7/11 på Bryggen som må konkurrere med Deli de luca på Torget. Det burde vært tollgrenser for hver gate. Men det er ikke tilstrekkelig dette heller. Det burde vært en gebyr mellom hver eneste person som ønsker å handle/bytte produkter med andre. Vent litt, er ikke det det som kalles moms?

When goods dont cross borders, soliders will - Frederic Basitat

Eventyr og landegrenser

Med truende bilder i media fra den kommende islamske stat i midtøsten, er det viktig å gå tilbake til våre egne røtter. Men er det egentlig "våre"? Eller er det enda et begrep med en utvisket etymologi?

Enhver nordmann lever stolt av blomstene Harald Hårfagre plantet for 1200 år siden. Hårfarge er faren av alt norsk, han la under seg det ganske land, han er vår hersker og den hellige konge.

Det som utelukkes fra den romantiserte fortellingen er det som alltid utelukkes; den brutale realiteten.

Hårfagre som IS, Giuseppe Mazzini, Abraham Lincoln, Otto von Bismarch, Siad Barre, etc, er alle brutale krigtørstige kjeltringer som ønsket å ligge folk og ressurser under seg.

Hver nasjonale historie, mer absurd enn den neste, drar folk inn i en fellesskapsfølelse tilknyttet ordet "oss". Det er ingen oss, det er meg og deg, og til en hvis grad vi. Men å innlemme en av historiens brutale mordere, og attpåtil være stolt av det, er å fordømme all selvrespekt for moralske kompasser.

Som en unggutt jeg møtte på et tog i Ungarn uttrykte, han var svært oppgitt over at deler av den Kroatiske stat hadde tatt tilbake områder som Østerrike-Ungarn tidligere hadde okkuperte frem til 1. verdenskrig.

Å slippe inn glansbildene om statens storhetstid og helter er en sikker måte å tåke utsikten sin på. Å la følelsene trumfe foruten og bli opprørt over at en morderisk gruppe er ledere overfor en annen morderiske gruppe er å kaste bensin på bålet for mer konflikter.



I 1919 delte Frankrike og England midtøsten mellom seg, det kan sees ganske klart med de abstrakte landegrensene som skjærer gjennom territoriet. Engelskmennene skjøt seg gjennom regionen og drepte en hver som sto i veien. Da de var ferdig ga de en blodtørst diktator makten og lot plassen råtne.

Harald Hårfagre er våknet på ny, men denne gangen har han med seg et grønt flagg, og går ikke gjennom de norske fjordene, men den tørre sanden i Irak. Igjen skal en morder myrde, igjen skal en ny stat oppstå.

Eiendomsskattens mørke gate

I dag kunne det leses på nettavisen til BT at finansbyråd Liv Røssland (FRP) ønsker å gjeninnføre eiendomsskatten (Kilde)

Eiendomsskatten var i utgangspunktet fjernet fra Bergenskommunen i 2012, men nå ser det ut til at politikerne må gjøre det de kan best; danse ballet mellom løfter og bedrag.

Eiendom kan tilegnes på tre følgende måter: (1) Være den første til å ta eiendommen i bruk, (2) bytte en eksisterende eiendom med noen andre, eller (3) få eiendommen i gave/arve.

Det å eie noe har visse implikasjoner, en har suverenitet, den siste bestemmelse, over hva eiendommen skal brukes til. Som eier må en bære kostnadene, men en kan også sanke gevinstene. Et
hvert forsøk fra en tredjepart til å overskride denne retten er både umoralsk og ulovlig.

Enten du har ett jordstykke, et skur, et hus, en, lekeplass, et palass, et slott eller en fabrikk, så er det eieren alene som sitter med gevinst og kostnaden. Et hvert forsøk på å frata eieren eiendommen, eller å bøtelegge vedkommende er enten tyveri eller utpressing.

Når byrådet ønsker å sende deg en regning basert på at du eier noe, kan du stille deg spørsmålet; hvem eier tomten, du eller kommunen? Å stille spørsmålet er å svare på det. Liv Røssland har ingen kontrakt å vise til. Verken hun eller de andre kjeltringene har noe som helst krav på det som er rettmessig ditt.

Bergen kommune som feiret med fyrverkeri over å ha fjernet eiendomskatten bare to år tidligere, er nå på vei inn i en moralsk bakgate. Med total mangel på prinsipp og forakt for egen etikk.

“Government is the great fiction, through which everybody endeavors to live at the expense of everybody else.” - Frederic Bastiat